Jeg har vært hos Pseudologos og ropt ut min medfrustrasjon over all den grusomme orddelingen som florerer i verden, -og i bloggverdenen. Det er virkelig helt skrekkelig slitsomt å lese disse helt usammenhengende tekstene som oppstår når det på død og liv skal puttes inn et mellomrom alle steder det på noe vis går, og jeg pleier å tenke rasende og frustrerte tanker som; si meg-er denne personen helt sløv, eller? Og så blir jeg litt skamfull.

Jeg skjønner jo at ikke alle kan være like opptatt av korrekt (i rettskrivingsforstand) språk. I tillegg må det jo være noe med språkopplæringen, ikke sant? Når så inni hampen mange mennesker skriver så inni hampen dårlig (dårlig=mye feil her), så må det da ha sin årsak i andre forhold enn den enkeltes eventuelle sløvhet, for de fleste mennesker har jo mest lyst til å mestre ting greit?  Når man driver med undervisning i noe, så er vel noe av målsettingen å feste en del regler om hva som er riktig og hva som ikke er det, i de ubefestede hjerner. Nå så mange skriver så mye feil, -da er det vel noe galt med norskundervisningen, da?  Og hvis undervisningen er så dårlig at en hel generasjon (og generasjonene som kommer?) skriver mye feil, så blir det kanskje litt dårlig gjort å gå til angrep på den som skriver?  Eller – skal all skyld legges på MS Word og de røde strekene der? Virkelig? 

Hva tenker dere andre og særlig du som er norsklærer om dette? Er vi helt hjelpeløst overlatt til Microsoft og mediesamfunnet, eller er det faktisk mulig å lære barn og unge å skrive riktig norsk? Er opplæringen god nok og folk må bare ta seg sammen?

Få høre!

Viktig: jeg snakker nå ikke om dyslektikere. For det første har folk med dysleksi en god grunn til å skrive feil, og for det andre er min erfaring at disse folkene – når de først skriver – jobber med både rettskriving og det tekstlige, slik at resultatet ofte går utapå mye annet som bare rables ned av ikke-dyslektikere. Dessuten er det (for mange) greit å bare si fra om dysleksien, slik at omgivelsene er klar over det.