I fjor. Og i forfjor – studerte jeg ved siden av jobben. Psykologi. Det var utrolig spennende og jeg lærte en hel haug som jeg faktisk har bruk for, men akk – så sliten jeg ble. Jeg mener; jeg begynner jo å bli en gammel dame! Derfor lovte jeg meg selv og alle som gad å høre på at: aldri mer skal jeg studere ved siden av jobben. Aldri!

‘Aldri’ og ‘alltid’ og sånn er meget sterke uttrykk. Jeg er antakelig lett selvdestruktiv.

Nå har jeg søkt en videreutdanning igjen. Desentralisert og samlinger og sikkert tusenvis av sider og innleveringer og både skriftlig og muntlig eksamen og ferdig i april. Sjefen signaliserer at jeg får det dekket. Nå gjenstår det å se om jeg får plass. Det blir slitsom høst og vår nå igjen. Er de 15 studiepoengene verdt det? Selv i brukbarhet ifht jobben?

Akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg håper på  :oops:    Det har gått opp for meg at jeg akkurat har avtalt med en venninne at vi skal ha Hamsun-lesesirkel i høst, og i dag kom en ny oppgave deisende inn på pulten min; jeg skal undervise kollegaer i arbeidsevnevurdering – også i høst. Ja.

I mellomtida lakker jeg negler og prøver ny, akvamarinfarget øyenskygge. Det er godt å stikke av litt innimellom.