Denne burde jeg jo ha skrevet en omtale av for lengst, siden det har vært en yndling i mange, mange år. Til og med i mine ikke-parfyme år hadde og brukte jeg Dune. Den kom i 1991, en kollektivmedboer hadde fått fatt i en prøve, og jeg var øyeblikkelig solgt.
Siden har jeg brukt et par flasker i ordinær størrelse og den lille krise-veskesprayen min er straks tom, så jeg hadde planlagt å skaffe ny forsyning.
På “tax-free” for innenlandsreisende på Gardermoen fant jeg i dag en pakke med 2 x 30 ml Dune til kr.2,- mindre enn prisen for en 50 ml. Solgt.

 

Dune har en slags tørr, salt, bålrøyk-/røykelsespreget, treaktig, varm, sval, kvalitet ved seg, som jeg finner helt uimoståelig. Søt uten å bli for mye i det hele tatt. Elegant og klassisk i formen.  For meg er notene vanskelige å skille ut, det er helheten som er hovedinntrykket og lykken og det interessante for meg her.

Notene er:
Toppnoter: bergamott, mandarin, rosentre, aldehyder
Hjertenoter: sjasmin, gyvel, rose, ylang ylang
Bunnoter:  vanilje, patchouly, benzoin, sandeltre.

Duften ble skapt for Dior av Maurice Roger, som også har skapt feks Fahrenheit.