Hagen på Hytta

Bibap har laget seg en liste over parfymer hun ønsker seg, og det tenkte jeg at jeg også ville gjøre. Ikke fordi jeg verken har “bedt om” eller forventer noen av disse under treet, men fordi jeg nå har testet og testet og testet en stund, og synes det kan være greit å undersøke hvilke jeg egentlig kunne tenkt meg å eie hel flaske av. Det er jo forresten ikke statisk, slikt som dette, det kommer nytt til, og man kan endre oppfatning om en duft også.  Noen ganger blir man jo litt i tvil om noe i det øyeblikket man setter noe opp på en sånn liste også, det blir litt sånn “hmmm, vil jeg virkelig dette?” – som om det forplikter litt, nesten.

Vel.  Her er min foreløpige liste, i vill uorden – ingen rangering.

Jeg har skrevet om noen av Montales dufter etter at jeg begynte å bestille prøver i sommer.  Boise fruite,  Wild aoud,   Louban,  Pure gold,  Sandal sliver, Amber & Spices og  Aoud leather.

I tillegg har jeg testet Aoud Lime, Aoud Rose petals, Red aoud og White aoud. Så vidt jeg husker…  Jeg har testet Montale med og uten oud/aoud en god del, kan du si.

Til å begynne med reagerte jeg mest negativtpå oud-en. Jeg opplevde den som voldsom og til dels påtrengende, og den medisinske åpningsnoten var nesten helt ubehagelig, men bare nesten, og jeg klarte ikke å slutte å tenke på disse duftene. Oud er “dragende”.

I andre Montaleprøvebestillingsomgang tok jeg for meg Red, White, Black, Rose petals og Lime.

For å gjøre meg ferdig med Lime først som sist; for meg var den “meh”. Ikke verst, men ikke mer.
Red og White og Rose petals må jeg ta egne omtaler av, tror jeg.

Men, Black aoud

Den åpner med skikkelig motstand; krast, kraftig, rått. Det er medisinsk og det er lakris av den ekte typen som gjør at munnen snurper som av vin med skikkelig garvesyre. Det er noe barskogsaktig som ikke er mose. Kvae, kanskje – men veldig flyktig.  Barsk, ikke en duft man får solgt i forbifarten på tax free.

Så stilner motstanden, og fram stiger en varm, sexy mørk, litt farlig rose på en seng av patchouly.  Duften varer og varer, og ettersom jeg tester den flere ganger, kjenner jeg at åpningsnotene, som jeg (som Bibap) til å begynne med fikk bakoversveis av, blir noe jeg vil ha mer av.

Aoud/oud er klart vanedannende.

Det er underlig med Black aoud, –det er vanskelig å definere akkurat hva som skiller den så klart fra de andre jeg har testet. Det er noe med at den liksom ikke forsøker å gjøre seg til og være “deilig”, tror jeg. Den er sånn: jeg er som jeg er, du får tilpasse deg.  Den er kompleks og komplisert samtidig som den er enkel.  Det er rose over patchouly, sandeltre og labdanum, og så den vanskelig beskrivbare oud-en, som ligger der og flyter gjennom de andre notene i alle de timene duften varer. Det er lenge.

Jeg har vært skråsikker før, men jeg tror faktisk at dette kan være en must have i stor størrelse. Kanskje. Det er så mange dufter der ute.

Jeg har egentlig ikke så meget at berette, bortsett fra det med parfyme da, så jeg kan jo fortelle at jeg har bestilt en ny batch med prøver. Eller, strengt tatt to batcher. Det var vel egentlig Kirsitn som fikk fyr på meg igjen, etter at jeg har vært litt sånn lunken og lei av alle disse duftene en stund.

Joda, altså – jeg fikk nyhetsmail fra Aus Liebe zum Duft i går. Veien ble deretter svært kort til bestilling av følgende prøver:

• Profumum – Aqua e Zuccero
• Nasomatto – Black Afgano (høhøhø, den lukter sikker nydelig      )
• Andy Tauer, Memorables collection – Une Rose Chyprèe
• Aqua di Parma – Magnolia Nobile
• Amouage – Epic Woman
• Parfum d’Empire – Wasamba

I dag ble jeg sittende og grave inne hos Velduftende, som har drevet rose/aoud-forskning i sommer og høst. Etter at jeg har brukt Louban i noen dager er jeg nemlig helt hekta på både rose og oud/aoud, og må ha mer.  Så, i dag stakk jeg innom hos The Perfume shoppe, det kanadiske vidunderet som selger meg fem prøver for 15 canadiske dollar og ingen frakt. Der bestilte jeg disse her, –alle fra Montale:

• Aoud queen roses
• Black aoud
• White aoud
• Red aoud
• Aoud rose petals

Det er farlig med sånn prøvebestilling, for det er så rimelig og lettvint. Men, pyttpytt, jeg røyker jo ikke lenger, så jeg har råd til det.
Spennende! Jeg gleder meg til å sniffe og kose meg.

Sånn på hårfronten har det i det siste gått to ting opp for meg:

1. Håret mitt krøller seg hovedsakelig om sommeren.
2. Håret mitt er nå så (ukrøllete/utstrukket og) langt at jeg har begynt med den gammelkjente bevegelsen; håndflata bak i nakken og vippe håret opp fra under kragen, og har funnet fram ting til å få samlet det på bakhodet med.

Jeg bør, mao klippe meg. Men, jeg har ikke lyst – det er herlig å ha “utslått hår”. Men, jeg bør, for det kler meg ikke særlig godt slik det er nå. Shait. 

Så har jeg visst en hang til lister i dag.

Nåh.

Jeg har slaktet alle drivhustomatplantene. Sparte agurkplantene siden årets siste 3 agurker var på vei til å bli store. Etter at høstkulden plutselig har satt inn, og jeg har glemt både å lukke drivhusdøra og sette på varme der ute, spøker det nok for de avlange grønne, så jeg kan vel bare kaste plantene i morra, tenker jeg.
Så må drivhuset vaskes og isoleres, for i vinter skal det holdes frostfritt, formedelst engletrompeter og bevaringsverdige pelliser, og dessuten skal de tre chilibuskene mine stå varmt nok til alle de nåværende grønne fruktene er blitt gule og røde.  Det tar tid.  Når jeg ser på kalenderen og reisevirksomheten framover, for ikke å snakke om at nå stunder det til med høstfestlighetene, kan jeg ikke helt se hvordan jeg skal rekke alt. 

Det ble lite om været. Det tåler vi nok.

Dette er en av Montales dufter uten oud. Den er en floriental – hovedsakelig på den grønne siden, som skal gi en forfriskende vårfølelse – som i en blomstrende frukthage, og notene skal til sammen gi en opplevelse av liljekonvall.

Jeg tester denne i dag, etter å ha hatt prøven liggende i ammoboksen i et par måneder.

Noter iflg Lukcyscent:
Violet leaves, Italian bergamot, Mandarin tree leaves, Lime, Indonesian vetiver, Mysore Sandalwood.

På meg starter den sterkt sitrus-/blomsteraktig og helt klart earl grey, –helt etter oppskriften. Så kjenner jeg helt tydelig den lett bitre, men søte limeskallsyrligheten (ja, –søt,syrlig,bitter), veldig behagelig, før det hele samler seg i en litt pregløs, men absolutt ikke frastøtende, earl grey med melonaktig twist. Litt som e-godt, faktisk, eller Villa Farris.  Jeg kjenner ingen liljekonvall, og det virker som den kommer til å bli liggende der på godterinivå ganske lenge, uten å merkbart bevege seg i retning av vetiver eller sandeltre – i alle fall ikke den første timen.

Det blir nok med prøven for meg her. Søt og behagelig, og kjedelig er min dom.

Jeg leser en fin bok om dagen; Huset ved moskeen, av Kader Abdolah. En velskrevet beretning om livet og menneskene i et hus tilknyttet landsbyens moske. Levende, nydelige beskrivelser av folk og tepper og mat og frukt og sukkertøy og trær og fugler og politiske spørsmål i en “hverdagslig” kontekst, samtidig som man føler tyngden av framtida – det vi vet nå. Dette foregår i tida før sjahen flyktet og Khomeini tok makta.

Men altså, –det er en beskrivelse der, av en ung imam som kommer til huset for å be om hånden til datteren til stedets aldrende imam. Det beskrives at han har svart turban som står litt på snei, virker veldig selvsikker, og dufter av roser.

Hele stemningen i boka, og så denne roseduften som ung-imamen har parfymert seg med – får meg til å kjenne helt tydelig at jeg må finne fram Montale-duftprøvene.

Aoud og roser!

Aoud, eller oud, har denne underlige kvaliteten ved seg, at den både er ram og frastøtende, og dyp, varm, sensuell, spennende. På en gang. Blandet med rose blir det noe helt eksotisk og forlokkende noe. Jeg tror helt ærlig at jeg aldri har vært så lenket med nesa til håndleddet noen gang, som da jeg testet Montale-prøvene mine. Nå, som jeg leser denne boka, må de fram igjen.

Rosebildet har jeg lånt herfra.

Denne hadde jeg tenkt jeg bare skulle prøve uten å notere noe i dag, og så komme tilbake til den om noen dager og ta den opp igjen. Det går ikke. Jeg må fortelle nå, for jeg ble så overrasket.

Noter:
Bergamott, Egyptisk geranium (pelargonium graveolens), artemisia, Oud, teak, patchouli fra Sumatra, tobakk, amber.

Jeg stålsetter meg i forhold til forventningen, som skapes av navnet (jeg sjekket ikke notene før jeg tok den på),  om rå, skarp og brutal oud. Førstesniff er derimot – manneduft. Altså, mannecologne, noe mose og furunålsaktig, kamferaktig friskt og veldig tiltalende noe. Javel?

Akkurat, ja. Bergamott. Og geranium, som står for rosebiten her, selv om jeg ikke helt føler at jeg kjenner roseduft sånn til å begynne med. Og artemisia. Joda, jeg kjenner igjen artemisia fra hagen, selv om jeg har klart å beskjære livet av to flotte eksemplarer av arten.  Det er imidlertid et syn og en duft jeg liker svært godt, så den må innføres i hagen igjen.  Nuvel.

Også i denne duften ligger den skarpe noten som jeg forbinder med iris og noen patchouli’er, under der og “truer”, men i første omgang får den ikke brutt gjennom.

Den første halvtimen er denne simpelthen bare svalsøtbitterfrisk og deilig. Den holder seg tett til huden; selv om jeg vifter ganske livlig med håndleddet en halvmeter fra nesa, når duften ikke fram. Jeg må inntil, men da blir inntrykket til gjengjeld sittende i hodet en stund.

Mmmm! nydelig      Jeg har nettopp lest “Snømannen” av Jo Nesbø, hvor det er en karakter, Karianne Bratt (?), som dufter så godt av noe han beskriver som nesten maskulint, ikke søtt. Det kunne vært denne.  Jeg lurte så fælt på hvilken duft hun brukte at det forstyrret hele plottet for meg en stund.

Den stikker litt, men på en måte er det bare spennende med denne. Kan det ha noe med den artemisiabitterheten som er så særegen, og det at denne duften er veldig maskulin, å gjøre, tro?

Så forsvinner stikket nesten helt, og tydelig trenote/amber trer fram, samtidig som det meste av det furukamferfriske forsvinner. Vaniljeaktig, aromatisk, med et lett, svalt roseslør.  Kan en duft være varm og sval samtidig?  Tydeligvis.

Etter tre timer: Aromatisk. En anelse mer treaktig enn forrige notering – og en anelse tobakk, men furuskogen kommer og går. Min kjære snuste på håndleddet mitt for en liten halvtime siden, og reaksjonen var “Øhhhh-skog?Furu?”  Noe sier meg at denne kommer til å være merkbar i morra tidlig også.

Denne liker jeg virkelig.  Jeg har litt “min”-følelse.

Hos Sakecats duftprosjekt ser jeg at det testes i ulike temperaturer (riktignok på Aoud Damaskus, men dog). Det skal jeg jammen gjøre også. H*n skriver at den medisinske noten av oud ikke merkes i det hele tatt nesten når det er kaldere, og derfor har jeg bestemt meg for å teste alle Montalene jeg har til vinteren. Det blir spennende